Er det ikke alltid slik at etter en film, får man en slags "etter-film-følelse"? Jeg har akkurat sett en film der kvinner går rundt og kler seg i Louis Vuitton, Christian Dior og Prada. Dem bor i en av de dyreste leilighetene i vakre New York, blir invitert til kjendisfester og har drømmejobben. Nå skal jeg beskrive filmfølelsen; jeg føler jeg lever akkurat det samme livet til disse kvinnene.

Dro på Norgespremieren av Sex and the City 2. Etter filmen stod jeg og snakket med kjendisvennene mine i den flotte loungen der vi fikk servert noen drinker. Ble hentet av tjeneren min i limosinen, der vi kjørte rundt i sentrum kun for å brife. Limosinen stoppet ved døren, og en rød løper ble rullet ut - og selvfølgelig KUN for meg. Jeg gikk forsiktig ut av limmoen, og ved siden av det røde, glitrende teppet kunne jeg ikke se noe annet enn paparazzier og fans som ropte "ANYBANANY!!!!!". Kan enda kjenne den blinkende blitsen. Skjærer og svir i øynene. Så, nå sitter jeg her godt plassert i det søte lille blogghjørnet mitt, med annanas, melon og jordbær på et fruktfat ved min side. Så sliten!

Arrh, har egentlig ikke så mye imot denne filmfølelsen. Drømmer meg bort..